Hallvards martyrium

Legenden om helgenen Sankt Hallvard er bevart både i latinske liturgiske skrifter og i bruddstykker av en islandsk-norsk saga.

Hallvard Vebjørnsson skulle en maidag i 1043 krysse Drammensfjorden, som lå like syd for Huseby. Da kom en gravid kvinnelig trell løpende og ba om å få bli rodd over. Tre menn forfulgte kvinnen og beskyldte henne for innbrudd og tyveri, en forbrytelse som på den tiden kunne straffes med døden.

Kvinnen nektet for å ha gjort det, men ble ikke trodd av mennene. Hun var villig til å bære jernbyrd for å bevise at hun ikke hadde stjålet noe. Å bære jernbyrd var en prøve som ble brukt i middelalderen for å finne ut om noen snakket sant. Jernbyrdet kunne gå for seg ved at den som påstod noe grep et stykke jern fra kokende vann og gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår tre dager etter, hadde Gud selv gitt et tegn på at de snakket sant. Jernbyrd ble avskaffet av den norske kirke i 1247.

Hallvard trodde imidlertid på kvinnens uskyld og tok henne opp i båten. Da de så vidt hadde kommet ut på fjorden nådde mennene ned til stranden. De forsøkte å overtale Hallvard til å overlate kvinnen til dem, men Hallvard nektet.

Mennene ble rasende og skjøt etter Hallvard med pil og bue. Hallvard ble truffet i halsen og døde. Deretter slo de i hjel kvinnen.

Liket av Hallvard senket de i Drammensfjorden med en kvernstein bundet til liket for å skjule sine ugjerninger.

Men til tross for den tunge kvernsteinen fløt liket av Hallvard opp mot vannflaten. Venner av Hallvard soknet etter ham og fikk ham fisket opp med vidjekvister. Hallvard ble deretter gravlagt på Huseby.